aElins porsjonsfiksjon


ITA (1)
25.06.09, 20:06
Filed under: Uncategorized

It started off as an idea. It started off as an idea, developed and took form as an award-winning book. It slowly evolved into a worldwide organization with the intention of being world altering. The fundamental view of the organization, named ITA (Internet To All) is that Internet is the key tool to improve international communication and make the world an easier, more efficient, and safer place to live in, that it should be offered to every human being and that the political leaders of the industrial nations ought to make it happen. To all intents and purposes, it is practically possible, but being a controversial organization that actually demands action and quite a few billion dollars, the idea has been put on hold for the moment (by capitalist leaders), despite its many supporters. ITA needs every hand in order to win through. If you want more information, click the banner in the top right corner.
– Elin, Norwegian spokeswoman of ITA



Min Mikael (1)
13.04.09, 20:33
Filed under: Uncategorized

Mikael

En dag, lenge etter at vi hadde møttes, lenge etter at vi var blitt kjent og hadde ført lange samtaler, så jeg ham.

Det var vinter. Jeg hadde denne morgenen, som et unntak, lagt igjen hanskene hjemme. Hutrende hentet jeg frem en pakke Prince, tente en sigarett og stappet hendene i kåpelommen. Jeg hadde et intervju jeg skulle rekke, med en klubbeier som nettopp hadde investert store penger. Det skulle bygges flere klubber i samme navn, og han forventet å gjøre det bra. Det gjorde flere.
Klokken viste sju på ni, og det var ennå et stykke igjen. Jeg så til venstre, til høyre, sjekket at gangfeltet var fritt for syklister og løp over gaten. Allerede var det nok lys på himmelen til å lese avisen. Da jeg nådde gaten, forsikret jeg meg om at adressen var rett og småløp nedover veien til jeg fikk øye på skiltet. Jeg hadde aldri vært her før, selv om stedet var kjent og, ifølge anmelderne, et riktig spennende alternativ. Bokstavene lyste nesten pinlig hvitt på den sorte muren. ”Stöy”. Jeg slapp siste rest av sigaretten på bakken, moste den godt ned i asfalten med hælen og gikk inn.
Inne var det mørkt. Murveggene var sorte, som ved inngangen, og det hang bilder langs begge kortveggene. Felles for alle bildene var den totale mangelen på motiv. Hvert bilde hadde sin farge – farger som på en måte føltes nødvendige for veggens helhet. Jeg ble stående og betrakte hver detalj. Jeg enset ikke engang mannen som satt ved et bord i halvetasjen over. En gammel pipe vippet i munnviken hans og han bar et lyst skjerf rundt halsen. Foruten skjerfet var mannen naken. Da jeg oppdaget ham, smilte jeg. Jeg stod stille og smilte for meg selv helt til han gjengjeldte gesten. Det var som om den nakne mannen hadde brutt grensen mellom fantasi og virkelighet, som om han krabbet ut av en TV-skjerm. Frysninger strøk nedover ryggen. Det skremte meg at han var virkelig.. Han var så langt borte og huden hadde en merkelig farge, så lite liv. Jeg kremtet. ”Unnskyld?”
Mannen smilte igjen og jeg stivnet til. Selv om anlegget serverte lyd i høyeste laget, var jeg sikker på at han hørte. Men han svarte meg ikke. Nå reiste mannen seg, han dekket seg ikke til, satte ikke stolen på plass – han bare smøg seg rundt bordene og tok et skritt ned i trappa. Der ventet han, som for å få min tillatelse. Jeg nikket og den nakne kroppen fortsatte nedover. Det ante meg at han var god, at han ikke ville gjøre meg noe. Kan hende var han syk – men jeg følte at det var trygt å bli stående. I steden for å flytte på meg, holdt jeg blikket festet på mannen mens jeg tente meg en ny sigarett.
Da mannen kom nær nok til å kunne ta på meg, merket jeg meg øyefargen hans. De var isblå og kalde. De utstrålte ingen følelser. Han hadde heller ikke et eneste synlig hårstrå på kroppen. Jeg flyttet blikket videre mens jeg inhalerte røyken. Ansiktet var pent. Kroppen var heller ikke frastøtende – armene var spinkle, beina likeså.
”Elin,” presenterte jeg meg. Jeg rakte ham hånda og den nakne ga meg sin. Men jeg fikk ikke navnet hans. Han forholdt seg taus og holdt øynene festet til mine. Jeg rakte ham tipakningen og han dro opp en sigarett. Etter å ha lånt lighteren, gjorde han tegn til å ville sette seg. Han klarte å si det uten å åpne munnen. Med en enkel hodebevegelse gjorde han seg forstått og jeg satte meg rolig ned ved nærmeste bord, på nærmeste stol. Han satte seg ved siden av meg.

Denne vintermorgenen var altså tiden inne for å bli kjent med Mikael. Jeg glemte av intervjuet, jeg glemte av jobben. Nå var Mikael min hverdag, slik jeg alltid hadde vært hans.
Etter en kort samtale og to kopper kaffe, dro vi fra klubben sammen – jeg kjøpte klær til ham og han fulgte nøye med. Mikael er min muse, min inspirasjonskilde. Han levde på denne tiden i grensen mellom virkelighet og fantasi – han var like faktisk for meg som han var fiksjon for andre. Iblant forsvant han og ble sporløst borte men dukket opp når tiden var inne igjen.



Eva & Iben (1)
13.04.09, 20:16
Filed under: Uncategorized

Så vi bestemte oss. Vi hadde alltid hatt lyst til det. Vi ville sette livene våre i Arendal på pause, ikke flykte fra det, komme tilbake når vi var klare, rynkete av livserfaringer og visdom. Da soloppgangen var i anmarsj, gresset strakte seg etter lyset, og de eldste i bygda ristet søvnen av seg, redde for å sove bort tiden, hadde vi utarbeidet en detaljert plan. Vi la oss tett inntil hverandre på det våte gresset og snakket oppglødd om fremtiden og alle mulighetene vi hadde. Frostrøyk la seg rundt oss mens vi snakket og det luktet kaldt av luften. Drømmen var nær og innbydende.

Togbilletter til Vietnam, til byen Pò Hèn i nord, ikke langt fra Kina..